Noen litt for standhaftige kynnere

Nå har vi ikke kommet med et innlegg på mange uker. Jeg begynte på et forleden, men følte liksom at mine skriverier om å sove lenge, legge innpå CD-er på PC-en og samtaler med NAV og Lånekassen ikke kvalifiserte til et tilstrekkelig innlegg av allmenn interesse. Problemet er at jeg ikke har noe samlende tema å skrive om. Jeg går her i permisjonen min og venter på babyen som skal komme, og tilværelsen mangler stort sett faste holdepunkt som jobb eller skole. Istedet prøver jeg å få ordnet ting som vi ellers aldri får tid til eller prioriterer (i helga hadde vi faktisk julevask i leiligheten. Kanskje blir det noe av takkekortene til bryllupet og.), og så er det jo faktisk usedvanlig mye som skal gjøres klart til ved ankomsten av en liten 3-kilos klump hvis tilværelse stort sett kommer til å bestå av spising og soving før mange måneder har gått. Å kjøpe eller å sy bleiepose, og hvor en kjøper stoffet en trenger til en evetuelt hjemmesydd en, eller hvor i all verden det er best at sprinkelsenga skal stå for at vi best mulig kan holde oppsyn med henne, eller om vi i det hele tatt kan ha sprinkelseng så tidlig, er eksempel på spørsmål en bruker mye tid og energi på å løse. Ihvertfall jeg.

Men, tross i min noe holdepunktsløse tilværelse skjedde det i går noe ganske så dramatisk: jeg trodde i alle fall jeg var på vei inn i full fødsel. Under huskonsert for MML1 på Staffeldts merker jeg noe som opplevdes som ganske seriøse kramper i rygg og mage. Jeg tar tak i stolryggen foran meg og kniper øynene sammen i sekundene det varer, til hun på stolen ved siden av meg sin åpnebare bekymring, og noterer meg tidspunkt og varighet i håp om at dette er "it". Desverre! fortsetter ikke krampene å komme reglemessig, og vel hjemme, fortsatt i salighet over at toalettsakene sannsynligvis kan pakkes og vi må ringe taxi, sovner jeg kjekt og greit inn i senga mi og sover i ett strekk til morgenen. Ikke tegn til flere "veer" altså - bare noen veldig standhaftige kynnere - og jeg må fortsette påsmøringen av tålmodighet. Og vesla er like aktiv i magen og jeg føler meg fin, så det er heller ikke noe grunn til bekymring. Jeg får heller bruke denne dagen til å gjøre julevaska ferdig - så skinner det her når dama faktisk finner det for godt å ligge slumrende i forstervannet særlig lenger.

- Hannah Eline