Er dette veer? -

Så har vi altså nådd termindato, og vel så det.

Selvom vi hadde håp om at vesla utenfor magen skulle være neste bilde på bloggen, er her et minne fra i går, o store, eh, termindato:


Nå er det jo sånn at termindatoen (21. mars) egentlig ikke er noen viktigere dato enn de siste fjorten datoene som har vært, eller de fjorten neste. Men så er det jo altså sånn at ungen ikke er ute ennå. Og vi innrømmer at selvom vi har skrytt til både lege, venner og familie om hvor lite termindatoen betyr for oss, opplevdes liksom passeringen uten baby en smule tålmodighetskrevende. Som så mange andre i sluttfasen er en HELT sikker på at fødselen, etter mange endeløse dager på "overtid", til slutt må settes igang, og den følelsen er proposjonal med magen: tung og besværlig. Men så er det jo også sånn at vi aldri har vært nærmere fødsel enn det vi er nå. Og det veit vi jo. Selv om Lars Kristian sent søndag ettermiddag går i ring i leiligheten mens han mumlende gjentar noe som sterkt likner på ordet "veer", og Eline har flatet ut på sofaen iført nattøyet. Noen som har noen tips som funker for å sette i gang fødsel?

Noen litt for standhaftige kynnere

Nå har vi ikke kommet med et innlegg på mange uker. Jeg begynte på et forleden, men følte liksom at mine skriverier om å sove lenge, legge innpå CD-er på PC-en og samtaler med NAV og Lånekassen ikke kvalifiserte til et tilstrekkelig innlegg av allmenn interesse. Problemet er at jeg ikke har noe samlende tema å skrive om. Jeg går her i permisjonen min og venter på babyen som skal komme, og tilværelsen mangler stort sett faste holdepunkt som jobb eller skole. Istedet prøver jeg å få ordnet ting som vi ellers aldri får tid til eller prioriterer (i helga hadde vi faktisk julevask i leiligheten. Kanskje blir det noe av takkekortene til bryllupet og.), og så er det jo faktisk usedvanlig mye som skal gjøres klart til ved ankomsten av en liten 3-kilos klump hvis tilværelse stort sett kommer til å bestå av spising og soving før mange måneder har gått. Å kjøpe eller å sy bleiepose, og hvor en kjøper stoffet en trenger til en evetuelt hjemmesydd en, eller hvor i all verden det er best at sprinkelsenga skal stå for at vi best mulig kan holde oppsyn med henne, eller om vi i det hele tatt kan ha sprinkelseng så tidlig, er eksempel på spørsmål en bruker mye tid og energi på å løse. Ihvertfall jeg.

Men, tross i min noe holdepunktsløse tilværelse skjedde det i går noe ganske så dramatisk: jeg trodde i alle fall jeg var på vei inn i full fødsel. Under huskonsert for MML1 på Staffeldts merker jeg noe som opplevdes som ganske seriøse kramper i rygg og mage. Jeg tar tak i stolryggen foran meg og kniper øynene sammen i sekundene det varer, til hun på stolen ved siden av meg sin åpnebare bekymring, og noterer meg tidspunkt og varighet i håp om at dette er "it". Desverre! fortsetter ikke krampene å komme reglemessig, og vel hjemme, fortsatt i salighet over at toalettsakene sannsynligvis kan pakkes og vi må ringe taxi, sovner jeg kjekt og greit inn i senga mi og sover i ett strekk til morgenen. Ikke tegn til flere "veer" altså - bare noen veldig standhaftige kynnere - og jeg må fortsette påsmøringen av tålmodighet. Og vesla er like aktiv i magen og jeg føler meg fin, så det er heller ikke noe grunn til bekymring. Jeg får heller bruke denne dagen til å gjøre julevaska ferdig - så skinner det her når dama faktisk finner det for godt å ligge slumrende i forstervannet særlig lenger.

- Hannah Eline