Denne grein LK av!

http://www.youtube.com/watch?v=puSkP3uym5k

Jeg må bare begynne et sted.

Nå var det lenge siden. Legger ikke ut bilder denne gangen; men er sikker på at når jeg har postet dette innlegget tar det ikke lang tid før jeg blir bitt av bloggebasillen igjen. Farlig.

Dette har skjedd siden "Maria 12 uker":

- Hannamaria Elena døpt i Ølen kirke 9. august (samme jnte, lengre navn)
- Vi var på Korsveifestivalen sammen med noen tusen andre som fikk bekreftet forhåpningene om at Korsvei er VERDENS MEST FANTASTISKE FESTIVAL
- Vi har flytta til Nordstrand, fått hageflekk og kjellerleilighet med enormt bad og vedovn for ikke ås glemme eget soverom
- Jeg har funnet meg selv igjen (det har tatt lang tid å få mammarollen under huden, passe den inn som en naturlig del av egen hverdag og ikke sirkulere alt rundt den. Jeg har plutselig funnet ut at jeg er en egen person med egne drømmer og visjoner for mitt liv og utfoldelse. Altså kan jeg ikke bare være mamma for fem barn før jeg er 30). Drømmen er gjenoppdaget og plutselig vet jeg hva jeg ble skapt til! Derfor:
- skal jeg søke på musikkteater på Bårdar!
- Etter å ha studert "bioteknologi og kjemi" i noen uker hoppet Lars Kristian av og begynte å jobbe i omsorgsfirmaer istedet. Ikke riktig studie altså.
- Jeg har oppdaget husmorsysler: omtrekking og maling av kjøkkenstoler, bedlaging (jeg gleder meg til våren og masse tulipaner i hagen), brødbaking og syltetøylaging
- Hannamaria er blitt seks og en halv måned og er kjempestor! Siste nytt er at hun nå foretrekker å sitte mesteparten av tiden.
- Vi ha hatt perioder med mye nattevåk og perioder med ikke nattevåk i det hele tatt. Vi elsker henne uansett.
- TV-en tok kvelden. For noen dagers tid trodde vi at vi skulle klare oss uten og ikke hente inn noen annen overflødig fra foreldrene våre, men etter en uke, dog med gode samtaler og langt bedre tid, ble fristelsen for stor. Nå sitter Lars Kristian og søker inn kanalene.
- Vi har kjøpt kjøtt i store mengder fra det fordums rike bak de mange blåner; kalt Svinesund.
- Lars Kristian har oppdaget lesegleden og arbeider seg kategorisk gjennom vårt utvalg av skjønnlitteratur. Vi har begge blitt forelsket i Jan Gullious Arn Magnusson, født 1130, tempelridder, loverboy og samler av kongerke Sverige. Vi hater begge filmversonen av den samme mannen. For en vits.

På lengden av listen ser jeg at ganske mye har skjedd siden "Maria 12 uker", der noe kanskje ikke burde vært nevnt i fare for å kjede lesere (hvis dere fortsatt finnes der ute).

Neste blir bilder av vesla!

Maria 12 uker

Trenger jeg å si mer?

nå har hu begynt å sutre, hvilket er et godt tegn.

Hjelp.

Klokka er altså 04.51, og Maria har nettopp fått nattmåltidet. Men for øvrig ligger hun ikke i vogna si og sover nå, som man etter sigende skulle tro iogmed at klokka bare har passert ti på fem om morgenen. Nei; pludrende med søte "goo" ligger hun med vidspente øyne som nyskjerrig kikker på hendene sine, hvilket ukontrollert vifter fram og tilbake foran ansiktet. (Og godt akkopagnert av fiselyder som kommer buldrende fram fra under dyna.) I utgangspunktet er jo dette et søtt syn. Det var det i går natt óg. Helt til jeg kikket på klokka som hadde slått ikke mindre enn 07.00 før det ble stille i vogna.

På dagen sover hun nesten ikke noe.

(Men på et merkverdig vis hjelper det litt å snakke om det.)

Babysmil

Her er det langt mellom innleggene,men det forteller jo litt om livet vårt for tidene det også - det er tidkrevende å være foreldre. Men vi fant det for godt å ikke publisere disse ferske bildene av vårt lille vidunder - hun MÅ være verdens vakreste;

Hun har lært seg å smile!

"Mariaaaa, you should have seen heeer..."

Nå har det altså gått nesten tre uker siden Maria kom til verden. Er det ikke utrolig? Og tre uker har vi nok trengt for å komme til oss selv igjen etter noe som kan karakteriseres som en dramatisk omveltning av omtrent absolutt alt. Det å skrive blogginnlegg har vært relativt uaktuelt (selvom vi har tenkt på det nå og da) og både med at vi absolutt ikke har hatt tid eller kapasitet til det og at det har føltes fullstendig irellevant og heller uviktig når du har et nybakt barn i armene. Men nå begynner vi altså å venne oss til tanken på at livet med Maria er livet vårt og fra nå av definisjonen på "normalt". Vi koser oss med vesla vår! Her er hun i en av sine langsommere oppvåkningsfaser:

Men så også en ærlig berening om vanskelighetene ved å få barn. Det har altså tatt tid å bli vant til situasjonen. Vi forstår nok nå at vi på forhånd ikke tenkte noe særlig på omfanget av det å få barn og hvor dramatisk dette ville påvirke livene våre (det er faktisk sant, og vi skylder på ung alders naivitet og hormonubalanse!). Enda mindre var vi forberedt på at frustrasjon og negative følelser til tider faktisk skulle komme til å overskygge gleden over barnet vårt. For selvom vi nå har fortalt om gleden over vesle elskede Maria, har vi (i likeht med mange andre, vil vi tro) opplevd søvnløse netter med grubling og bekymring, utmattethet og frustrasjon over å føle seg utilstrekkelig; for eksempel da det omtrent finnes en million forskjellige teorier å velge å vrake i om amming og søvn som alle mener seg å være til det beste for ditt barn, og aldeles ikke noen håndbok i hvordan man faktisk skal velge og hvilken metode som til slutt ER det beste. Og da stifter man bekjentskap med et voldsomt foreldreinstinkt, da det å ikke vite om du gir ditt barn det aller beste kan gi en såpass oppspisende urolighet at Eline trodde hun var på vei inn i full fødselsdepresjon i løpet av den første uken. Heldigvis tilbringtes disse dagene sammen med foreldre og familie med masse overskudd til dyssing og holding, og med mange ledige ører til spørsmål, frustrasjon og bekymret snakk (herunder en barnepleier sendt fra himmelen).

Og som selve symbolet på den gjenvun'ne kontrollen var Eline på tur til Staffeldts idag og hilste på venninner der mange etter sigende "kunne kjenne eggstokkene vibrere" (sitat Silje) i møtet med vår lille datter. Skal nok inrømme at jeg (Eline altså) kjente meg stolt over vesla, men også vemodig over at jeg ikke kan ta del i det frie studentlivet de lever. Men Maria (you should have seen her!), du er verdt alt sammen ett tusen ganger likevel!