"Mariaaaa, you should have seen heeer..."

Nå har det altså gått nesten tre uker siden Maria kom til verden. Er det ikke utrolig? Og tre uker har vi nok trengt for å komme til oss selv igjen etter noe som kan karakteriseres som en dramatisk omveltning av omtrent absolutt alt. Det å skrive blogginnlegg har vært relativt uaktuelt (selvom vi har tenkt på det nå og da) og både med at vi absolutt ikke har hatt tid eller kapasitet til det og at det har føltes fullstendig irellevant og heller uviktig når du har et nybakt barn i armene. Men nå begynner vi altså å venne oss til tanken på at livet med Maria er livet vårt og fra nå av definisjonen på "normalt". Vi koser oss med vesla vår! Her er hun i en av sine langsommere oppvåkningsfaser:

Men så også en ærlig berening om vanskelighetene ved å få barn. Det har altså tatt tid å bli vant til situasjonen. Vi forstår nok nå at vi på forhånd ikke tenkte noe særlig på omfanget av det å få barn og hvor dramatisk dette ville påvirke livene våre (det er faktisk sant, og vi skylder på ung alders naivitet og hormonubalanse!). Enda mindre var vi forberedt på at frustrasjon og negative følelser til tider faktisk skulle komme til å overskygge gleden over barnet vårt. For selvom vi nå har fortalt om gleden over vesle elskede Maria, har vi (i likeht med mange andre, vil vi tro) opplevd søvnløse netter med grubling og bekymring, utmattethet og frustrasjon over å føle seg utilstrekkelig; for eksempel da det omtrent finnes en million forskjellige teorier å velge å vrake i om amming og søvn som alle mener seg å være til det beste for ditt barn, og aldeles ikke noen håndbok i hvordan man faktisk skal velge og hvilken metode som til slutt ER det beste. Og da stifter man bekjentskap med et voldsomt foreldreinstinkt, da det å ikke vite om du gir ditt barn det aller beste kan gi en såpass oppspisende urolighet at Eline trodde hun var på vei inn i full fødselsdepresjon i løpet av den første uken. Heldigvis tilbringtes disse dagene sammen med foreldre og familie med masse overskudd til dyssing og holding, og med mange ledige ører til spørsmål, frustrasjon og bekymret snakk (herunder en barnepleier sendt fra himmelen).

Og som selve symbolet på den gjenvun'ne kontrollen var Eline på tur til Staffeldts idag og hilste på venninner der mange etter sigende "kunne kjenne eggstokkene vibrere" (sitat Silje) i møtet med vår lille datter. Skal nok inrømme at jeg (Eline altså) kjente meg stolt over vesla, men også vemodig over at jeg ikke kan ta del i det frie studentlivet de lever. Men Maria (you should have seen her!), du er verdt alt sammen ett tusen ganger likevel!