Denne grein LK av!

http://www.youtube.com/watch?v=puSkP3uym5k

Jeg må bare begynne et sted.

Nå var det lenge siden. Legger ikke ut bilder denne gangen; men er sikker på at når jeg har postet dette innlegget tar det ikke lang tid før jeg blir bitt av bloggebasillen igjen. Farlig.

Dette har skjedd siden "Maria 12 uker":

- Hannamaria Elena døpt i Ølen kirke 9. august (samme jnte, lengre navn)
- Vi var på Korsveifestivalen sammen med noen tusen andre som fikk bekreftet forhåpningene om at Korsvei er VERDENS MEST FANTASTISKE FESTIVAL
- Vi har flytta til Nordstrand, fått hageflekk og kjellerleilighet med enormt bad og vedovn for ikke ås glemme eget soverom
- Jeg har funnet meg selv igjen (det har tatt lang tid å få mammarollen under huden, passe den inn som en naturlig del av egen hverdag og ikke sirkulere alt rundt den. Jeg har plutselig funnet ut at jeg er en egen person med egne drømmer og visjoner for mitt liv og utfoldelse. Altså kan jeg ikke bare være mamma for fem barn før jeg er 30). Drømmen er gjenoppdaget og plutselig vet jeg hva jeg ble skapt til! Derfor:
- skal jeg søke på musikkteater på Bårdar!
- Etter å ha studert "bioteknologi og kjemi" i noen uker hoppet Lars Kristian av og begynte å jobbe i omsorgsfirmaer istedet. Ikke riktig studie altså.
- Jeg har oppdaget husmorsysler: omtrekking og maling av kjøkkenstoler, bedlaging (jeg gleder meg til våren og masse tulipaner i hagen), brødbaking og syltetøylaging
- Hannamaria er blitt seks og en halv måned og er kjempestor! Siste nytt er at hun nå foretrekker å sitte mesteparten av tiden.
- Vi ha hatt perioder med mye nattevåk og perioder med ikke nattevåk i det hele tatt. Vi elsker henne uansett.
- TV-en tok kvelden. For noen dagers tid trodde vi at vi skulle klare oss uten og ikke hente inn noen annen overflødig fra foreldrene våre, men etter en uke, dog med gode samtaler og langt bedre tid, ble fristelsen for stor. Nå sitter Lars Kristian og søker inn kanalene.
- Vi har kjøpt kjøtt i store mengder fra det fordums rike bak de mange blåner; kalt Svinesund.
- Lars Kristian har oppdaget lesegleden og arbeider seg kategorisk gjennom vårt utvalg av skjønnlitteratur. Vi har begge blitt forelsket i Jan Gullious Arn Magnusson, født 1130, tempelridder, loverboy og samler av kongerke Sverige. Vi hater begge filmversonen av den samme mannen. For en vits.

På lengden av listen ser jeg at ganske mye har skjedd siden "Maria 12 uker", der noe kanskje ikke burde vært nevnt i fare for å kjede lesere (hvis dere fortsatt finnes der ute).

Neste blir bilder av vesla!

Maria 12 uker

Trenger jeg å si mer?

nå har hu begynt å sutre, hvilket er et godt tegn.

Hjelp.

Klokka er altså 04.51, og Maria har nettopp fått nattmåltidet. Men for øvrig ligger hun ikke i vogna si og sover nå, som man etter sigende skulle tro iogmed at klokka bare har passert ti på fem om morgenen. Nei; pludrende med søte "goo" ligger hun med vidspente øyne som nyskjerrig kikker på hendene sine, hvilket ukontrollert vifter fram og tilbake foran ansiktet. (Og godt akkopagnert av fiselyder som kommer buldrende fram fra under dyna.) I utgangspunktet er jo dette et søtt syn. Det var det i går natt óg. Helt til jeg kikket på klokka som hadde slått ikke mindre enn 07.00 før det ble stille i vogna.

På dagen sover hun nesten ikke noe.

(Men på et merkverdig vis hjelper det litt å snakke om det.)

Babysmil

Her er det langt mellom innleggene,men det forteller jo litt om livet vårt for tidene det også - det er tidkrevende å være foreldre. Men vi fant det for godt å ikke publisere disse ferske bildene av vårt lille vidunder - hun MÅ være verdens vakreste;

Hun har lært seg å smile!

"Mariaaaa, you should have seen heeer..."

Nå har det altså gått nesten tre uker siden Maria kom til verden. Er det ikke utrolig? Og tre uker har vi nok trengt for å komme til oss selv igjen etter noe som kan karakteriseres som en dramatisk omveltning av omtrent absolutt alt. Det å skrive blogginnlegg har vært relativt uaktuelt (selvom vi har tenkt på det nå og da) og både med at vi absolutt ikke har hatt tid eller kapasitet til det og at det har føltes fullstendig irellevant og heller uviktig når du har et nybakt barn i armene. Men nå begynner vi altså å venne oss til tanken på at livet med Maria er livet vårt og fra nå av definisjonen på "normalt". Vi koser oss med vesla vår! Her er hun i en av sine langsommere oppvåkningsfaser:

Men så også en ærlig berening om vanskelighetene ved å få barn. Det har altså tatt tid å bli vant til situasjonen. Vi forstår nok nå at vi på forhånd ikke tenkte noe særlig på omfanget av det å få barn og hvor dramatisk dette ville påvirke livene våre (det er faktisk sant, og vi skylder på ung alders naivitet og hormonubalanse!). Enda mindre var vi forberedt på at frustrasjon og negative følelser til tider faktisk skulle komme til å overskygge gleden over barnet vårt. For selvom vi nå har fortalt om gleden over vesle elskede Maria, har vi (i likeht med mange andre, vil vi tro) opplevd søvnløse netter med grubling og bekymring, utmattethet og frustrasjon over å føle seg utilstrekkelig; for eksempel da det omtrent finnes en million forskjellige teorier å velge å vrake i om amming og søvn som alle mener seg å være til det beste for ditt barn, og aldeles ikke noen håndbok i hvordan man faktisk skal velge og hvilken metode som til slutt ER det beste. Og da stifter man bekjentskap med et voldsomt foreldreinstinkt, da det å ikke vite om du gir ditt barn det aller beste kan gi en såpass oppspisende urolighet at Eline trodde hun var på vei inn i full fødselsdepresjon i løpet av den første uken. Heldigvis tilbringtes disse dagene sammen med foreldre og familie med masse overskudd til dyssing og holding, og med mange ledige ører til spørsmål, frustrasjon og bekymret snakk (herunder en barnepleier sendt fra himmelen).

Og som selve symbolet på den gjenvun'ne kontrollen var Eline på tur til Staffeldts idag og hilste på venninner der mange etter sigende "kunne kjenne eggstokkene vibrere" (sitat Silje) i møtet med vår lille datter. Skal nok inrømme at jeg (Eline altså) kjente meg stolt over vesla, men også vemodig over at jeg ikke kan ta del i det frie studentlivet de lever. Men Maria (you should have seen her!), du er verdt alt sammen ett tusen ganger likevel!

Veslejenta vår!

Vår kjære etterlengtede nydelige prinsesse er kommet! 01.04.09. klokka 0126. Etter en tapper tid med veer, må en stolt far og husbond si seg mektig imponert over kona`s prestasjon. Resultatet var og er fantastisk! Litt i overkant kjipt var det å måtte forlate mine to jenter på sykehuset den natta/morningen, men jeg vet iallefall at de er i trygge hender og at de har det bra:)

Er dette veer? -

Så har vi altså nådd termindato, og vel så det.

Selvom vi hadde håp om at vesla utenfor magen skulle være neste bilde på bloggen, er her et minne fra i går, o store, eh, termindato:


Nå er det jo sånn at termindatoen (21. mars) egentlig ikke er noen viktigere dato enn de siste fjorten datoene som har vært, eller de fjorten neste. Men så er det jo altså sånn at ungen ikke er ute ennå. Og vi innrømmer at selvom vi har skrytt til både lege, venner og familie om hvor lite termindatoen betyr for oss, opplevdes liksom passeringen uten baby en smule tålmodighetskrevende. Som så mange andre i sluttfasen er en HELT sikker på at fødselen, etter mange endeløse dager på "overtid", til slutt må settes igang, og den følelsen er proposjonal med magen: tung og besværlig. Men så er det jo også sånn at vi aldri har vært nærmere fødsel enn det vi er nå. Og det veit vi jo. Selv om Lars Kristian sent søndag ettermiddag går i ring i leiligheten mens han mumlende gjentar noe som sterkt likner på ordet "veer", og Eline har flatet ut på sofaen iført nattøyet. Noen som har noen tips som funker for å sette i gang fødsel?

Noen litt for standhaftige kynnere

Nå har vi ikke kommet med et innlegg på mange uker. Jeg begynte på et forleden, men følte liksom at mine skriverier om å sove lenge, legge innpå CD-er på PC-en og samtaler med NAV og Lånekassen ikke kvalifiserte til et tilstrekkelig innlegg av allmenn interesse. Problemet er at jeg ikke har noe samlende tema å skrive om. Jeg går her i permisjonen min og venter på babyen som skal komme, og tilværelsen mangler stort sett faste holdepunkt som jobb eller skole. Istedet prøver jeg å få ordnet ting som vi ellers aldri får tid til eller prioriterer (i helga hadde vi faktisk julevask i leiligheten. Kanskje blir det noe av takkekortene til bryllupet og.), og så er det jo faktisk usedvanlig mye som skal gjøres klart til ved ankomsten av en liten 3-kilos klump hvis tilværelse stort sett kommer til å bestå av spising og soving før mange måneder har gått. Å kjøpe eller å sy bleiepose, og hvor en kjøper stoffet en trenger til en evetuelt hjemmesydd en, eller hvor i all verden det er best at sprinkelsenga skal stå for at vi best mulig kan holde oppsyn med henne, eller om vi i det hele tatt kan ha sprinkelseng så tidlig, er eksempel på spørsmål en bruker mye tid og energi på å løse. Ihvertfall jeg.

Men, tross i min noe holdepunktsløse tilværelse skjedde det i går noe ganske så dramatisk: jeg trodde i alle fall jeg var på vei inn i full fødsel. Under huskonsert for MML1 på Staffeldts merker jeg noe som opplevdes som ganske seriøse kramper i rygg og mage. Jeg tar tak i stolryggen foran meg og kniper øynene sammen i sekundene det varer, til hun på stolen ved siden av meg sin åpnebare bekymring, og noterer meg tidspunkt og varighet i håp om at dette er "it". Desverre! fortsetter ikke krampene å komme reglemessig, og vel hjemme, fortsatt i salighet over at toalettsakene sannsynligvis kan pakkes og vi må ringe taxi, sovner jeg kjekt og greit inn i senga mi og sover i ett strekk til morgenen. Ikke tegn til flere "veer" altså - bare noen veldig standhaftige kynnere - og jeg må fortsette påsmøringen av tålmodighet. Og vesla er like aktiv i magen og jeg føler meg fin, så det er heller ikke noe grunn til bekymring. Jeg får heller bruke denne dagen til å gjøre julevaska ferdig - så skinner det her når dama faktisk finner det for godt å ligge slumrende i forstervannet særlig lenger.

- Hannah Eline

alt kan sies med seks ord

tre kvinner, tre generasjoner, en historie.

min mor og jeg står uløselig knyttet sammen av den samme historien. i så mange år delte vi ett liv - nå deler vi en kjærlighet, skapt av denne historien.

snart fødes en ny kvinne til verden.

som meg og min mor; snart elskende
men mest av alt elsket, som jeg er elsket,
som jeg som aldri,
aldri ble glemt.

Martines storetånegl og andre trivialiteter

Jeg leste nettopp et ytterst interessant innlegg om en høyre stortånegl som i løpet av høst og vinter har gått fra en helt vanlig negl til nå, etter en svømmetur i Frognerbadet nesten har falt av tåen. Og jeg finner meg selv gapskrattende og takknemlig for inspirasjon til nytt blogginnlegg.

For selvom forfatteren skrev innlegget i protest mot at man bare for å oppdatere skal skrive om hva som helst, synes jeg jammen de morsomste bloggene er de som handler om minst; trivialitetene som verken har betydning for det ene eller det andre. Jeg er jo på god vei mot å skrive et sånt innlegg selv. Men siden jeg ikke har noen storstånegl som holder på å dette av eller noe av lignende betydning å fortsette med, er jeg redusert til nok en gang å fortelle litt om hva vi har drivi med den siste uka:

Lør. 14.: Vært på Kjærlighetsfest i Storsalen og hatt en utrolig koselig kveld med folk som oss, bare med mer og ofte tyngre historier bak seg. Som prostituerte, narkomane og hjemløse.
Søn 15.: Vært på møte i Subchurch tett etterfulgt av katolsk kveldsmesse (kanskje det skal nevnes at to kirkebesøk på en dag ikke skyldes at et ikke var nok for oss, heller at Eline skriver oppgave om besøk i forskjellige trossamfunn som har innleveringsfrist SNART)
Fre 20.: Noche Loca i Storsalen: "ungdomslige basarfestligheter" til inntekt for Misjonsalliansen i Ecuador! Her var vi så heldige å stikke av med ei allværsjakke til 40 kroner på amerikansk auksjon. Men om det økonomisk sett lønnet seg å gå tror jeg likevel ikke, for for en god sak kan det jo gå mange hundrelapper i kaker, punsj, wii, manikyr og lodd med håp om å vinne gratis tur til Ecuador.. (men for all del: alle gode ønsker til Line som faktisk vant turen, SELV om vi kjøpte tre lodd mer enn henne.)



Lør 21. og søn 22.: Kjempekoselig besøk av mor og far Øvsterud. Dette har vi kost oss med: roastbiffsalat, brus, nøtteblanding, god frokost, fiskegryte (den serveres straks), smurf, granateplejuice og bærdessert, fått fylt opp fryseren med råvarer donert av nevnte foreldre. Så har vi jo hatt veldig hyggelig samtaler, i går med bror Stefan på besøk også, og idag i utforsking av de mer ødeliggende områdene rundt Bærum på jakt etter Lommedalen kirke (den delen av gudstjenesten vi fikk med oss var i alle tilfeller veldig bra). Synes du likavel det var overdrevent fokus på mat? Du kan jo gjette om det er det høygravide matelskeren eller den absolutt ikke gravide ektemannen hennes som skriver.

Veivisere fra Himmelen

1. Søke Jesus Kristus

Du som har deg selv meg givet,
la i deg meg elske livet,
så for deg kun hjertet banker,
så kun du i mine tanker
er den dype sammenheng
N.S.F Grundtvik



2. Bygge fellesskap

For ingen av oss lever for seg selv,
og ingen dør for seg selv.
Romerbrevet 14,7






3. Leve enklere

Ta bort alt det andre, så jeg ser.
Ukjent kilde
Himmelriket kan også lignes med en
kjøpmann som lette etter fi ne perler.
Da han kom over en meget verdifull perle,
gikk han bort og solgte alt han eide,
og kjøpte den.
Matteusevangeliet 13,45-46

4. Fremme rettferdighet

Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du løslater dem
som med urett er lenket,
sprenger båndene i åket
og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert åk i stykker
at du deler ditt brød med den som sulter..
Prefeten Jesaja 58, 6f

Korsveis fire veivisere www.korsvei.no

Å, kommenter da

Baby snudd på hodet

Når legen setter igang å kjenne om babyen ligger riktig til fødsel - da begynner det å bli alvor. Og - babyen har snudd seg. Derfor må jo dette innlegget handle om gravididet også. Eline var hos legen idag og fikk stadfestet at hun, nesten 34 uker på vei, kan begynne å føde om ikke mer enn en drøy måned! Syntes derfor det var på sin plass med et bilde av herligheten - før den plutselig er borte.

Angående fødsel:
Eline: sakte, men sikkert begynner det å gå opp for meg at hele denne magen skal presses ut - og det mellom beina mine. (Det er dette jeg hele tiden prøver å forklare LK, men på en eller annen måte motsier han seg sannheten.)
LK: eg prøver å psyke meg opp så godt eg kan. Sjølv om Eline trur eg går i bakken.
Eline: Ett eller annet sted mellom pakkingen av sykehusbagen og etterbyrden går det nok galt, ja.
LK: Veit du ikkje at mannen din er laga av stål? Om eg går i bakken, blir det nok ved første skriket av barnet vårt.
Eline: suck-up.
LK: :D
...

LK: Livet går sin vante gang her i sognsveien 4. (Forslag til videre innlegg. Siden dette tydeligvis er alt noen av oss klarer å produsere, stikker vi og leier en film. chao!)

Merk: adressen er anonymisert i tilfelle "noen er ute etter oss".

Idrettsinstruktøren

Då har eg skøyta rundt som ein gal på isen i 8 minus og litt for lite klede. 40-50 hyperaktive smårollingar og ein isbane stor som ein fotballbane seier vel eigentleg sitt. Planen var å ha ulike aktivitetar, leiker og grunnleggande skøytetrening på isen. Ei utfordring når alle er på forskjellige nivå og fleire har problemer med å sitte i ro i meir enn 5 sek. Men med litt improvisering og nokre justeringar her og der, fekk me nå alle saman ein minnerik dag på skøytebanen! Og LK fekk gode erfaringar som han kan ta med seg til neste skøytetime:)

- Lars Kristian

Firstdate og nytt forsøk

Vi er klar over at bloggvirksomheten har så godt som stagnert nesten før den i det hele tatt begynte. - Men nå prøver vi igjen! Legg for eksempel merke til bilde, overskrift og andre godbiter strødd som stjernedryss rundt om på siden..

Så til en update, eller skal vi si firstdate, om oss og nåværende status: Vi er 20 og 21; bor på Adamstua i Oslo i en liten 30-kvadrats fest av en bolig der soverommet er sånn ca 1 1/2 meter over gulvet og ca 1/2 meter under taket. Store events i livene våre har skjedd nylig og er i ferd med å skje straks: Vi giftet oss i sommer, og er nå i lykkerus foran en stadig nærmere termindato det skal komme ei (sannsynligvis) lita jente inn i livet vårt! 21. mars er dagen Herren har gjort.

Men: det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg gleder meg (nesten) like mye til permisjonsdatoen min 1. mars. Jeg studerer musikk, menighet og ledelse på Høgskolen i Staffeldtsgate. Det er fint å pleie sine største lidenskaper, ikke mindre studere de, men tenk: snart venter det meg måneder med den lille babyen vår, bare hun (som jeg forresten er helt sikker på kommer til å se ut som den nusselige lille klumpen på bildet), jeg og LK. Hurra, hurra, hurra. Men, jeg har jo ikke gjort dette før, og jeg regner med at hurraropene mine blir av mange mødre lest kanskje med en anelse ironi. Nattevåk, ømme ammeobjekt, stress og joda, mange kilo som plutselig blir veldig synlige kan jo også en mer eller mindre del av det. Forhåpentligvis vil det ikke bli så mye det ene eller det andre at det ikke går an å blogge om det!

Jeg kan jo også melde at LK jobber (for øyeblikket med å finne fast jobb) og har tatt privatistfag denne høsten. Nå skal han straks ut å være idrettsinstruktør for SFO-barn. Noe han sier er "gøy, det". Med andre ord, neste innlegg blir hans.

- Hannah Eline

PS: jeg har blitt interessert i matoppskrifter og sånn i det siste. Kjøpt stavmikser og gleder meg over hjemmelagde supper og smoothier. Sunt. Hvis du har en god oppskrift i bakhånd, ikke nøl med å dele den! Vi kan eventuelt lage en oppskriftsblogg der alle som vil kan legge til oppskrifter! Gira?